INNHOLD:
Startsiden
Kristianslund Lederartikler
Nyhetsarkiv
Linker
 
PARTIET ABORT-MOTSTANDERNE
Partiets formål
Partiets grunnvoll
Partiets lover
Ledelse sentralt
Ledelse lokalt
Hvordan bli medlem?
Politisk program
Litteratur
 
Redaksjonen
  
  
Søk i nyhetsarkivet
SKYLDIG TIL DET MOTSATTE ER BEVIST - Av Ståle Solberg

Den uriktige påstanden om at jeg skal ha nektet å leie ut et hus til et lesbisk par fordi de var lesbiske, var Norges største nyhetssak den 16. juli 2011. Saken ble omtalt på en dobbeltside i VG og ved tolv innslag i NRK Dagsnytt samme dag.

LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) startet en rettsforfølgelse, slik de varslet at de ville gjøre. De fremmet en klage for Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). En uttalelse fra LDO kan ankes videre til LDN (Likestillings- og diskrimineringsnemnda). De varslet i klagen at saken også skulle fremmes for tingretten etter behandling i LDO og LDN. Tingretten skulle etter klagernes ønske ta stilling til straffeutmålingen.

For å redusere antallet rettsrunder tok vi saken direkte til tingretten. Saken har vandret fra Sarpsborg tingrett til Heggen og Frøland tingrett til Lagmannsretten uten at saken er blitt realitetsbehandlet. Motparten varslet i disse rundene at de hadde ombestemt seg, at de likevel ikke ønsket en sak og at de ikke ville fremme krav om økonomisk erstatning. På det grunnlaget ble saken avvist av tingretten. Etter at saken var avvist av tingretten, fremmet LLH den samme klagen på nytt for LDO. LDO har nå behandlet saken og kommet frem til en konklusjon.

Anklagen er knyttet opp til Husleieloven § 1:8: «Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering i strid med annet ledd, skal slik diskriminering anses som bevist, med mindre den som har utført handlingen sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted.»

Denne loven har omvendt bevisbyrde. Prinsippet: «Uskyldig til det motsatte er bevist», er satt til side. Ved å bytte ut ordet «diskriminering» med ord som «drap» eller «voldtekt» i denne lovteksten, blir det enda mer synlig at denne loven er i strid med alminnelig rettsfølelse. Legg merke til at når anklagen er reist, blir den anklagede videre i lovteksten omtalt som «den som har utført handlingen». Det er spesielt. I mitt tilfelle vises det til den den omstendighet at jeg engasjerte meg i den politiske debatten om ekteskapsloven i 2007 og 2008.

Motparten har forsøkt å skape et bilde av at de så godt som hadde en husleieavtale på hånden, men at de likevel ikke fikk leie fordi de var lesbiske. De hevder derfor at de kunne krevd oppretting. Oppretting vil i praksis si at de som i dag leier vårt hus kastes ut slik at klagerne får flytte inn. Klagerne sier imidlertid videre at de anser meg for å være er en håpløs person som de ikke ønsker å bo i nærheten av. I stedet vil de jobbe videre med å beregne sitt tap og et erstatningsbeløp de mener seg berettiget til fordi de ikke fikk leie huset.

Dette er absurd og grovt usaklig sett i lys av at vi aldri har truffet hverandre. De har aldri sett huset vårt. På det aktuelle tidspunktet hadde vi også kontakt med en annen interessent som skulle komme og se på det samme huset.

Anklagen er knyttet til en kort telefonsamtale den 11. juli 2011. Påstanden er at jeg i denne samtalen skal ha brukt ordene: «… ikke velkommen til min gård». Men jeg brukte definitivt ikke disse ordene.

Det er heller ikke riktig at vi bestemte oss for å si nei til paret fordi de var lesbiske. Vi kjente ikke til at de var lesbiske da vi entydig konkluderte at paret ikke var aktuelle leietagere. Dette har vært vår versjon av saken helt fra den første dagen.

Da saken var oppe i mediene sommeren 2011, fremsto det slik at vi mente at huset var for lite for den aktuelle familien, og at vi av den grunn bestemte oss for å si nei. Det er riktig at vi på grunnlag av antallet personer og en opplysning om at et av barna skulle gå på videregående skole, mente at huset ville bli for trangt. Vi så da for oss to foreldre, ett eller flere voksne barn, totalt seks personer.

Vi ville imidlertid ikke ha leid ut til denne familien selv om de hadde vært færre, barna yngre, eller vårt hus større. Dette fordi det fremkom andre opplysninger som gjorde at vi anså familien uaktuell som leietager.

I den første samtalen med paret noterte jeg stikkordene «stiftelse» og «institusjon på sikt». Dette er spesielle stikkord med tanke på at vi skulle leie ut et lite bolighus. De hadde drømmer om å starte ulike aktiviteter, blant annet ungdomsarbeid. Jeg stilte spørsmål om det var snakk om et kristent ungdomsarbeid. Da var svaret nei. Det ble i stedet vist til et familiemedlem som nå var død. Avdøde hadde hatt et livsmotto: «Å følge hjertet så lenge du lever.» «Det er mer i regi av det,» at de ønsket å drive ungdomsarbeid. På bakgrunn av denne informasjonen var ikke familien aktuell.

Det fremkom også andre momenter som alene ville ha avgjort saken negativt.

Vi har ført tre vitner som bekrefter at vi før den andre og siste telefonsamtalen med paret hadde konkludert at vi ikke ønsket å leie ut til denne familien. På dette tidspunktet var vi altså ikke kjent med at de var lesbiske.

FRIFUNNET ELLER SKYLDIG?
I LDO sin uttalelse fremgår det at vi har vunnet frem og blir trodd på dette punktet, at vi hadde trukket vår konklusjon før vi kjente til at de var lesbiske. Altså er jeg frifunnet i forhold til den fremsatte anklagen. Trusselen om at de vil kreve å få leie huset, eller en økonomisk erstatning knyttet til tap fordi de ikke fikk leie huset, er borte. Min vurdering er at runden om tingretten har vært avgjørende for utfallet, selv om det ikke ble sak i tingretten. I dokumentene til tingretten har motparten i ulike vinklinger bekreftet vesentlige momenter.

LDO konkluderer likevel sin uttalelse slik: «Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Solberg handlet i strid med husleieloven § 1:8 andre ledd da han avlyste visning av sin bolig i telefonsamtale med Ellen Nyborg den 11. juli 2011.»

Dette er en dreining av anklagen. Påstanden er ikke lenger at jeg skal ha nektet å leie ut et hus til et lesbisk par. Påstanden er nå at jeg skal ha avlyst visningen av huset for et par jeg uansett ikke skulle leie ut til. Det er i seg selv ikke ulovlig. Det ulovlige er knyttet til at LDO mener å vite hva jeg tenkte da jeg avlyste visningen, og at det ble bestemt fordi paret var lesbiske. Det er ikke riktig. Dette vil vi komme tilbake til i anken.

PRINSIPIELLE SPØRSMÅL
Denne saken reiser en rekke prinsipielle spørsmål. Et av dem er knyttet til habilitet og nøytralitet. Saken mot meg er fremmet av LLH ved leder Bård Nylund på vegne av det lesbiske paret. Da jeg sa meg villig til å møte motparten på direkten i radio, møtte Bård Nylund via telefon. Bård Nylund kan også sies å ha vært min motpart da jeg engasjerte meg i diskusjonen om ekteskapsloven og stilte kritiske spørsmål til denne. Bård Nylund sitter også i brukerutvalget til LDO. Han skal i følge vedtektene delta på fire strategimøter i året med LDO. I en kommentar på LLH's hjemmesider, om LDO sin behandling av saken mot meg, sier Bård Nylund: «Det er godt vi har et system som tilsynelatende fungerer.» Dette er en tankevekkende kommentar i lys av Bård Nylunds nære forbindelser til LDO.

Det er tette bånd mellom LDO og LLH. På organisasjonenes hjemmeside kan en lese seg frem til at disse miljøene til stadighet omgås. Sommeren 2012 holdt Likestillings- og diskrimineringsombud Sylvia Ørstavik en tale under «Skeive dager». I talen viser hun til endringen av ekteskapsloven som en stor, viktig og grunnleggende seier. Hun forteller at hun feirer denne seieren. «Vi rister på hodet og sier 'tenk at' til ting som for kort tid siden var en selvfølge,» sier hun. Ørstavik viser til dagens regler, blant annet at det ikke er en selvfølge at paraden kan gå hvor som helst i byen. «Heldigvis vil den dagen komme da dette virker fjernt og latterlig. Men det kommer ikke uten kamp. Rett skal være rett også for skeive,» sier Sylvia Ørstavik i sin tale.

Er det et problem at et forvaltningsorgan som har myndighet til å ta stilling til en konflikt mellom to parter, som skal være objektiv og nøytral, og som skal ta stilling til saker der LLH er part, omfavner LLH's retorikk, viser forakt (rister på hodet) for tidligere lovverk og maner til kamp for å endre dagens regler?

Jeg deltok i november i år på et kurs arrangert av LDO for politikere og ansatte i Sarpsborg kommune. I mappene lå det et visittkort med adressen til LDO. På fremsiden av kortet var det striper med fargene rødt, orange, gult, grønt, blått, lilla og rosa. Nøyaktig de samme strekene, fargene og uttrykket benyttes som en form for logo og kjennetegn på LLH sin hjemmeside. LLH som er min anklager, og LDO som opptrer som dommer, benytter altså den samme logoen. Slagordet på visittkortet til LDO er «Rett skal være rett også for skeive».

Når jeg leser talen til Sunniva Ørstavik, som altså sammen med sine ansatte utgjør LDO, er det relevant å stille spørsmålet om hun mener at det er diskriminerende, og derfor både ulovlig og straffbart, eller burde vært straffbart, å argumentere politisk for den tidligere ekteskapsloven. Mener hun at jeg fortjener å dømmes for diskriminering allerede på bakgrunn av mitt engasjement knyttet til ekteskapsloven i 2007 og 2008? Jeg kan uansett ikke ha tillit til Sunniva Ørstavik sin objektivitet og nøytralitet. Tvert imot oppfatter jeg LLH og LDO som to organer med samme ideologi og i nær kommunikasjon.

Det er relevant å stille spørsmålet om det kan tenkes at Bård Nylund (LLH) og Sunniva Ørstavik (LDO) sammen oppfatter meg som en motpart og motstander i deres felles politiske kamp. I hvor stor grad spiller mitt tidligere politiske engasjement inn i forhold til anklagene og behandlingen av denne konkrete saken?

På kurset i Sarpsborg nevnte Sylvia Ørstavik ordene makt, frihet og likeverd som verdier for LDO. I lys av LDO sin rolle kunne jeg ønsket meg ord som objektivitet, nøytralitet og rettferdighet. Ordet makt passer i alle fall ikke inn i den rollen LDO er tiltenkt.

LDO er, så langt jeg har forstått, ingen domstol som kan dømme eller avsi en kjennelse. LDO er (jfr talen til Sylvia Ørstavik) en politisk aktivistgruppe og samtidig et forvaltningsorgan som på et nøytralt og objektivt grunnlag skal ta stilling til konflikter mellom parter. LDO blir derfor i opinionen oppfattet som en domstol. En uttalelse i LDO kan ankes videre til LDN. LDO presenteres som et alternativ til de ordinære domstolene. Dette styrker inntrykket av at LDO er en domstol, noe det altså ikke er.

De fleste har oppfattet at Schjenken (ambulansesjåføren i Sofienbergparken) først ble dømt i en domstol og så frikjent av en annen domstol. De færreste har fått med seg at Schjenken ikke ble dømt i en domstol, men at LDO kom med en uriktig, usaklig og ubegrunnet uttalelse om en sak de ikke hadde satt seg inn i. De hadde ikke snakket med Schjenken, ikke hørt eller lest noe forsvar fra Schjenken, ei heller snakket med de andre sjåførene som var involvert i episoden. Denne saken alene burde fått konsekvenser for den rollen LDO spiller i samfunnet.

Uklarheter knyttet til om hvorvidt LDO er en domstol, og det faktum at deres uttalelser oppfattes som en dom, er i seg selv et rettssikkerhetsproblem. LDO har myndighet til å forvalte husleieloven. Som anklaget har jeg plikt til å forholde meg til LDO. At de har en form for myndighet er det derfor ingen tvil om. Stortinget bør avklare hvilken rolle LDO egentlig har.

Dersom dommen (som egentlig bare er en uttalelse) mot meg blir stående, så vil denne saken danne presedens for senere saker. Det blir satt en standard for hva som kreves av bevis fra den anklagede, som altså har bevisbyrden og må bevise sin uskyld. Det blir også satt en standard f.eks. i forhold til krav, eller manglende krav, til anklagernes troverdighet. Vi mener at anklagerne beviselig har kommet med selvmotsigende opplysninger om fakta i saken uten at deres troverdighet likevel er vurdert i LDO sin uttalelse.

SPØRSMÅL TIL STOTINGET
Jeg vil utfordre Stortinget til å nedsette en komité som får i oppgave å vurdere følgende problemstillinger.

1. Uavhengig av skyldspørsmålet i denne konkrete saken bør en vurdere følgende: Er det rimelig at en norsk borger utsettes for betydelig tap av egenkapital, arbeidstid og livskvalitet basert på en ikke dokumentert påstand om hva som skal være sagt i en kort telefonsamtale? Saken har så langt kostet oss som familie 380.000 kroner i direkte saksomkostninger. Tapt arbeidsinntekt komme i tillegg. Det samlede trykket vi har vært utsatt for er enormt, og nok til å kunne knuse en familie.

2. Er det rimelig at et forvaltningsorgan fortsetter en rettsforfølgelse i en sak som er avvist av tingretten? Et gammelt ordtak sier: "Vil noen gå til sak mot meg, så la oss møtes i retten." Jeg tok saken direkte til tingretten da det ble varslet at den uansett skulle dit. Jeg ønsket å få kjent anklagene døde og maktesløse, og å fri meg fra trussel om økonomiske erstatninger. Så langt i denne saken har jeg ikke hatt noe valg, annet enn eventuelt å la være å forsvare meg, godta de usanne anklagene og de urimelige kravene, og trekke meg fra alle verv.

3. Hva forteller denne saken om de prosedyrene som LDO følger? Hvilke frister er det som gis? Hvilken informasjon eller mangel på informasjon er det som gis? Hvilken veiledning er det LDO gir overfor en anklaget?

Dersom jeg hadde vært bortreist fra den 8. til den 15. juni 2012, ville jeg ha blitt dømt av LDO uten mulighet til engang å presentere et forsvar innen angitte frist. Jeg ville da ikke engang vært gjort kjent med at det var fremmet en ny sak for LDO før det var for sent. LDO sendte ikke melding til min advokat om at de hadde gjenopptatt saken, noe som også er en grov feil.

Om jeg ikke engasjerte advokat, ville jeg ikke engang fått utsatt fristene til LDO, og ville følgelig ikke engang hatt anledning til å svare på anklagene.

Et annet eksempel på kritikkverdige prosedyrer er at jeg i august 2012 ble veiledet av LDO til ikke å svare på det siste fremsatte partsinnlegget fra LLH. Min advokat, Carl Bore kommenterte da til meg at i en seriøs behandling kunne dette ikke tolkes annerledes enn at LDO nå gikk i retning av å frikjenne meg. Om en domstol går i retning av å dømme en person, er det useriøst å veilede denne personen til ikke å forsvare seg. Har domstolen derimot tenkt å frikjenne den anklagede, kan de veilede den anklagede til ikke å bruke mer energi på å motsi sine anklagere. LDO konkluderte altså at jeg hadde brutt loven. Det uunngåelige spørsmålet blir da: Opptrer LDO seriøst? Spørsmålet angår flere enn oss. Vi valgte, på tross av LDO sin veiledning, å svare på de nye anførslene, og kunne da påvise vesentlige selvmotsigelser og logiske brister i motpartens saksfremstilling.

Av dommen leser vi at LLH har sendt et siste partsinnlegg i saken som ligger til grunn for dommen, men som vi ikke engang har fått se. Dette er brudd på kontradiksjonsreglene.

Mener Stortinget at LDO har tilfredsstillende prosedyrer i forhold til sin saksbehandling?

4. Er båndene mellom LLH og LDO for tette? Vår observasjon er at LDO omfavner LLH's retorikk og agenda. Sentrale personer omgås til stadighet, LLH er en del av LDO sin formelle organisasjon, LDO feirer sammen med LLH både endringen av ekteskapsloven, Skeive dager og åpning av nye lokaler. Vi stiller spørsmålstegn ved om LDO da samtidig kan ha troverdighet som et objektivt organ som kan dømme mellom to parter der den ene parten er LLH.

SAKSGANGEN VIDERE
LDO har gitt meg en frist til den 10. desember 2012 for å komme med et forslag til en minnelig ordning. Jeg oppfatter at jeg skal komme med et forslag til et erstatningsbeløp. Resonnementet knyttet til at de mistet en leiekontrakt er ikke lenger relevant, da motparten ikke har blitt trodd på dette. Det er ikke presentert et nytt resonnement for hvorfor jeg skal betale motparten et beløp. LDO har ingen myndighet til å ilegge noen bot. Hvilken myndighet har LDO til å gi meg et slikt pålegg og en frist?

I det tilfellet at jeg ikke imøtekommer denne fristen, sier LDO at spørsmål om erstatning og eller oppreising avgjøres i domstolene. Jeg noterer meg at LDO anbefaler at saken går videre til tingretten dersom jeg ikke tilbyr et erstatningsbeløp til motparten innen LDO's frist.

Jeg kommer i stedet til å anke saken til LDN. LDN har også skriftlige rettsprosesser, men gjør så langt jeg har forstått noen unntak, og kan gjennomføre muntlige høringer. Vi vil da be om at en muntlig konfrontasjon mellom partene gjennomføres. I tillegg til de rettsikkerhetsutfordringene som fremkommer ovenfor, vil det være et ytterligere rettssikkerhetsproblem dersom det avsies en endelig dom i denne saken, uten at jeg har hatt mulighet til å møte mine anklagere.

Jeg ønsket å møte motparten på direkten i NRK, men møtte i stedet motpartens talsmann, Bård Nylund, som møtte via telefon i studio. Jeg har ønsket å møte motparten i Sarpsborg tingrett og i Heggen og Frøland tingrett. Motparten trakk seg og gav inntrykk av at de ikke lenger ønsket noen sak. Jeg har deretter utfordret motparten til å møte meg i Konfliktrådet i Østfold. Til Konfliktrådet kommuniserte jeg at mitt ønske var å kunne stille saklige, logiske og relevante spørsmål knyttet til logiske brister vi mener å se i deres fremstilling. Konfliktrådet gav tilbakemelding på at de synes det var en fin inngang i saken som de gjerne ville legge til rette for. Motparten takket nei til å møte meg i Konfliktrådet. De hevdet at de oppfattet at jeg kun ønsket å diskutere et pengebeløp og en anke som på det tidspunkt lå i lagmannsretten. Det finnes intet grunnlag for en slik oppfatning.

Jeg sitter fortsatt med helt konkrete ubesvarte spørsmål i saken, og ønsker å få dette oppklart. Det kan ikke være rett at jeg ikke engang skal få møte mine anklagere i en så omfattende sak med så store konsekvenser for oss som familie.

Kun én ting er vi enige med LLH i. De mente at denne saken var viktig og prinsipiell og at den hadde stor rettslig interesse. Ja, det er vi enige i. Dette handler om rettssikkerhet og om seriøsiteten til statlig oppnevnte organer. Koblingen til mitt politiske engasjement rundt ekteskapsloven i 2007 og 2008 gjør at saken også handler om ytringsfrihet. Saken angår i større og mindre grad alle som skal leie ut, eller leie hus. Mange gir uttrykk overfor meg at de ønsker en avklaring av hvilke regler som gjelder, og ikke minst forståelsen og anvendelsen av disse reglene.

Vi ser derfor frem til en anke i LDN og håper at realitetene i denne saken kommer enda mer tydelig frem. Jeg er ikke først og fremst spent på om jeg blir dømt skyldig eller uskyldig, men om jeg kan ha tillit eller ikke til det norske samfunnet og dets rettsordninger.