INNHOLD:
Startsiden
Kristianslund Lederartikler
Nyhetsarkiv
Linker
 
PARTIET ABORT-MOTSTANDERNE
Partiets formål
Partiets grunnvoll
Partiets lover
Ledelse sentralt
Ledelse lokalt
Hvordan bli medlem?
Politisk program
Litteratur
 
Redaksjonen
  
  
Søk i nyhetsarkivet
Kong Haralds NEI og hvorfor - Av Jørgen Høgetveit
Kong Haakon sa Nei til nasjonal- sosialismen 10. april 1940 da de
folkevalgte svek folket. Kong Harald sa Nei til endring av Gr.l. § 2 - - -.
For noen få år siden avduket kong Harald en minneplate på Elverum og uttalte
at Kong Haakons Nei i 1940 er en søyle under det norske kongedømme. Hvorfor
tier politikere og media om Haralds Nei?


Fra boken ”Kong Haralds Nei. Hvor langt er sekulariseringen kommet”
(Commentum forlag a/s) av Finn Jor, henter vi dette stoffet fra sidene 221 –
223 om Grunnlovsforandringen. Tidligere hadde en lest den utmerkede boken av
samme forfatter: ”Ideene som skapte Europa” og ref til den i foredraget ”Nå
må vi våkne” fra 1978 og ble selvsagt interessert da en så boken da den kom
ut. Vi har for lenge siden anmeldt den i LYS – samt gjort Norge I Dag
oppmerksom på den. Sjefsred. F.J.Sæle forstod betydningen av boken med en
gang og har omtalt den en rekke ganger – men ellers har det stort sett vært
taust – også i Vårt Land og Dagen. Det er nok de fleste som har latt seg
lure eller ønsker en videre sekularisering av staten. Dagen med tidligere
sjefsred Arthur Berg i spissen skrev varmt og godt om Gr.l. – men slik er
det ikke lenger. Men kong Harald forstod hva de fleste andre ikke har
oppfattet – i sin ville jakt på det de tror er frihet i samfunn og kirke –
den rene illusjon – noe vi snart vil oppleve. Radikalismen har forstått
hvilken seier de har innkassert og tatt de første steg på en fortsatt
avkristning av barnehage og skole. Men nå siterer vi fra boken:


”Friheten (til kirken) er dessuten begrenset ved det faktum at det fortsatt
er staten og kommunen som finansierer kirken. Og det er en gammel regel at
den som har pengene, har makten. Kirken er med andre ord fortsatt avhengig
av det offentlige uten at noen kan spå om utviklingen på dette området.
Staten – eller det sekulære Storting – kan endre bevilgningene når som
helst. Men ikke bare det: Selv om kirken selv utnevner biskoper og proster,
skal de paradoksalt nok fortsatt være statstjenestemenn. De er med andre ord
like mye statens som kirkens tjenere. Juridisk sett forblir kirken dermed
fortsatt statskirke, selv om båndene til en viss grad løsnes.” Så drøfter
han litt de videre formelle sider ved utviklingen fra mot 2012 og
fortsetter:


”Her kommer den eneste virkelige sensasjon under saksbehandlingen: Hans
Majestet Kong Harald innkalte midt under forhandlingene kirke- og
undervisningsminister Trond Giske til en samtale på slottet. Kongen erklærte
sin uenighet i endringen av § 2! Den lyder slik: ”Alle indvaanere av Riget
have fri Religionsudøvelse. Den evangelisk – lutherske Religion bliver
Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere
forpligtede til at opdrage sine Børn til samme.”

Den nye formuleringen er: ”Værdigrundlaget forbliver vor kristne og
humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, retsstat og
Menneskerettighederne.

Fra kirkelig hold er det kommet få reservasjoner overfor endringen. Man har
betraktet den som en naturlig følge av at statskirkeordningen oppheves. Ikke
desto mindre har den en skjebnesvanger konsekvens. Når den evangelisk –
lutherske religion ikke lenger skal være statens offentlige religion, har
staten heller ikke lenger noen grunnlovsfestet forpliktelse overfor kirke og
kristendom. Norge blir en religionsnøytral eller altså en sekulær stat.


Da kong Harald innkalte kirkestatsråd Giske til Slottet midt under
forhandlingene, var det av flere grunner. Hvilken var den viktigste, kan man
sikkert diskutere. Men hans nei var et nei til en grunnlovsfestet
sekularisering av landet. Han følte seg forpliktet på den gamle Grunnloven.


Men videre insisterte han på at § 4 skulle beholdes, den som dag lyder:
”Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk- lutherske Religion,
haandhæve og beskytte denne.” Riktignok ble de to siste leddene borte, men
kongen blir stående i Grunnloven, og han forbliver i hvert fall symbolsk
kirkens overhode. Det vil si at selv med nye formuleringer av Grunnloven,
skal Norge også for fremtiden være et monarki. I det øyeblikk Kongen tas ut
av Grunnloven, åpnes det for en republikk. Det skjer ikke i denne omgang,
men endringen er et skritt på veien.


Alt dette har Kong Harald sett. Han gjennomskuet den skjulte agenda under de
pyntelige formuleringene, og så at den vasne selvfølgelighet om
verdigrunnlaget i den nye § 2 åpner for det rene ingenting. Hans nei var
ikke bare en personlig ytring. Han trådte fram som Norges Konge, og hans nei
var dermed i egentlig forstand et kongelig nei.” - - - - ”Han har så sterkt
han kunne, markert sitt syn ved å insistere på at § 4 om Kongens
bekjennelsesplikt skulle beholdes. ”Kongen skal stedse bekjende sig til
evangelisk – luthersk Religion.”

Kongen skal prinsipielt ikke ta stilling til politiske spørsmål, han er
konge for alle partier og alle nordmenn. Hans inngripen i grunnlovsendringen
er helt på kanten av hva han kan tillate seg. Desto større grunn er det til
å understreke den betydning det må ha at han la hele den autoritet
kongeverdigheten gir ham, i protesten.


I hvilken grad hadde venstresiden selv sett konsekvensene av
sekulariseringsbeslutningen? De så den med en gang! I hvert fall er det
vanskelig å tro det var tilfeldig at kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell
nesten samtidig adviserte at man vil stryke den kristne formålsparagrafen
for barnehagene og skolen.” (Uth. av red)


* * * * *

Finn Jor er magister i idehistorie og mangeårig kulturredaktør i
Aftenposten. Han har skrevet vel 70 bøker.