INNHOLD:
Startsiden
Kristianslund Lederartikler
Nyhetsarkiv
Linker
 
PARTIET ABORT-MOTSTANDERNE
Partiets formål
Partiets grunnvoll
Partiets lover
Ledelse sentralt
Ledelse lokalt
Hvordan bli medlem?
Politisk program
Litteratur
 
Redaksjonen
  
  
Søk i nyhetsarkivet
TOREGIMENTSLÆREN – HVA GÅR DEN UT PÅ?
Luthersk lære skiller mellom to atskilte ”regimenter”, det åndelige regiment og det verdslige regiment. Toregimentslæren handler om forholdet mellom kirkens eller menighetens oppgaver og rettigheter på den ene side og statens eller samfunnets oppgaver og rettigheter på den annen side. Læren retter seg vel først og fremst mot katolisismen, hvor man har ment at kirken står over staten og at kirken også skal ha verdslig makt, slik at den for eksempel kan innsette og avsette konger.

Det er ikke tvil om at læren har sin basis i Bibelen. Men den er utformet i et miljø og på en tid da man for eksempel ikke hadde demokrati. Derfor er det relevant å spørre hva toregimentslæren egentlig går ut på hvis man skal prøve den på Bibelen og skrelle av eventuelt fremmed tankegods og anvende den i Norge i dag.

Det første vi da bør slå fast, er at Gud er Gud i begge regimenter. Han er suveren livgiver, hersker, lovgiver og dommer som både stat og kirke er skyldig til å adlyde blindt.

Deretter er det naturlig å peke på, at i det åndelige regiment skal både lov (Guds bud, krav, trusler og dom over synderen) og evangelium (Guds løfter for tid og evighet, Guds frifinnelse fra syndeskyld og dom for den som tror på Jesus Kristus) forkynnes og etterleves.

I det verdslige regiment skal primært Guds lov forkynnes og etterleves. Staten skal lage lover som ikke er i strid med Bibelen og gjerne begrunne dem ut fra Bibelen. Overtredelse av statens lover skal straffes. Tilståelse og bekjennelse av synd fritar ikke automatisk fra straff, slik som forholdet er i det åndelige regiment. Men det er intet forbud mot å benåde forbrytere når staten finner grunn til å gjøre det. Det er heller ikke noe forbud mot å forkynne Guds evangelium i det verdslige regiment. Men dette er ikke statens primære oppgave. Primært er det kirken eller menigheten som har ansvaret for dette. (Dessuten ligger det naturligvis et vitneansvar på hver enkelt kristen.)

I det gamle Israel hadde Gud påbudt at alle skulle være gudfryktige (kristne), i det minste i det ytre. De som ikke ville bøye seg for Guds lov i det ytre skulle om nødvendig utryddes. Se for eksempel 5 Mos 17, 2-7. I de nytestamentlige hedningnasjonene lærer Det nye testamente oss at åpenbare syndere og gudsfornektere skal få lov til å leve side om side med kristne. Et spørsmål som melder seg da er følgende: Hvorledes skal kristne mennesker som har politisk makt eller innflytelse forholde seg til disse? Det er vel dette spørsmålet toregimentslæren først og fremst forsøker å svare på.

At kristendommen skal være statens offisielle religion og prege statens politikk på alle områder er etter mitt syn helt bibelsk, og ikke i strid med toregimentslæren. Begrunnelsen for dette overfor ikke-kristne er at kristendommen kan bevises å være sannheten, så langt et i det hele tatt lar seg gjøre å bevise noe her på jord. Kristendommen er dessuten kjærlighetens religion, og når den er offisiell religion, er det til fordel for alle mennesker. Uansett hvorledes man snur og vender på det, så må staten nødvendigvis ha et ideologisk grunnlag. Den må definere hva som skal regnes som godt, og hva som skal ansees som ondt, og da er Bibelen den beste veiviser.

Det må være en fullstendig misforståelse når KrF, som har ”kristelig” i partinavnet, nå synes å ha pålagt seg selv den restriksjonen at Bibelen aldri skal siteres i politisk sammenheng.

Ut fra min bibelforståelse mener jeg at ingen skal tvinges til å tro. Det er sant at religion er en privatsak i den forstand at enkeltmennesker skal ha frihet til å tro og mene akkurat hva de vil. Staten skal derfor ikke tvinge noen til å få kristendomsundervisning, til å gå på gudstjenester, til å lese i Bibelen, eller lignende. (Men foreldre har rett til å gjøre dette.)

I det offentlige rom blir saken annerledes. Det er ikke i strid med toregimentslæren at kristendommen skal prege det offentlige rom slik at blasfemi mot den sanne Gud skal være forbudt, at pornografi og utukt skal være forbudt og at vi skal ha helgefred på søndager, osv. Videre bør ”samboerskap” og homoseksuell praksis være forbudt. Dette kan begrunnes også ut fra fornuften, da det åpenbart følger uheldige virkninger av dette. Blasfemiske ”bønnerop” fra moskeer bør heller ikke tillates.

Det bør altså være full religionsfrihet i den private sfære så lenge det ikke åpenbart skader menneskers helse, liv og eiendom. Men hva med bygging av for eksempel moskeer? Skal vi ikke i religionsfrihetens navn tillate dette? Til dette vil jeg egentlig si nei, selv om det er vanskelig å reversere den skaden som allerede har skjedd. Foruten det faktum at Islam er en villfarelse, er argumentasjonen følgende. (1) Historisk sett er religionen helt ny her i landet. Innvandrerne var klar over at de kom til et kristent land, og må ta konsekvensen av dette. (2) Islam er en voldelig religion med en målsetting om å undertvinge alle andre religioner. (3) Moskeer blir vitterlig brukt til våpenlagre, og lignende i mange land. (4) En speilvending av Islams typiske holdning til andre religioner tilsier at bygging av moskeer skal forbys i Norge.

I et moderne demokrati er det ikke i strid med toregimentslæren at kristne mennesker bruker sine demokratiske rettigheter og sin overbevisningskraft til å påvirke samfunnet i kristen retning på alle områder. Men Herren tvinger ingen til å omvende seg. Derfor skal heller ikke vi gjøre det.

Axel L. Saxe synes i Dagen 18.01.2012 å argumentere for å oppheve § 2 i Grunnloven fordi den ikke etterleves. Men her snur han tingene helt på hodet! For § 2 er den beste og viktigste i hele loven. Men de tre statsmaktene har begått kriminelle handlinger ved å bryte Grunnloven. Dette burde det norske folk ikke finne seg i!

Ivar Kristianslund
Publisert i Dagen 06.02.2012.