INNHOLD:
Startsiden
Kristianslund Lederartikler
Nyhetsarkiv
Linker
 
PARTIET ABORT-MOTSTANDERNE
Partiets formål
Partiets grunnvoll
Partiets lover
Ledelse sentralt
Ledelse lokalt
Hvordan bli medlem?
Politisk program
Litteratur
 
Redaksjonen
  
  
Søk i nyhetsarkivet
April 2006

Lørdag, April 29, 2006

Ivar Kristianslund taler i Oslo søndag 30. april kl.11
Ivar Kristianslund taler i Oslo søndag 30. april kl.11

DEN NORSKE KIRKE I EKSIL – STRANDEBARM PROSTI v/ kapellan Einar Stjernholm Bryn arrangerer gudstjeneste på PHotels (tidligere Norrøna Hotell) Grensen 19, Oslo førstkommende søndag. Einar Bryn forretter. Ivar Kristianslund preker. Organist: Ingeborg Bryn. Kirkekaffe.
Alle er hjertelig velkommen!

LESETEKST, Sal 23, 1-6
1 En salme av David. Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting.
[34: 10. 78: 52. 80: 2. 1M 48: 15. Jes 40: 11. Joh 10: 11 ff. 1PET 2: 25.]
2 Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.
3 Han styrker min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.
4 Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.
5 Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.
[92: 11. Luk 7: 46.]
6 Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.
[15: 1. 27: 4.]

LESETEKST, Hebr 13, 20-21
21 Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde,
[Jes 40: 11. Esek 34: 23. Joh 10: 11. Apg 2: 24. 1PET 2: 25. 5: 4.]
21 må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.
[Rom 16: 27. Fil 2: 13. 2TIM 4: 18.]

PREKENTEKST, Joh 21, 15-19
15 Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam!
[Matt 16: 17.]
16 Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!
[Luk 22: 32. Apg 20: 28. 1PET 5: 2.]
17 Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!
[Åp 7: 17.]
18 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil.
[13: 36. 2PET 1: 14.]
19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg!


Onsdag, April 12, 2006

Strandebarm Prosti-Dnk i eksil
Strandebarm Prosti-Dnk i eksil.

Kolbotn: Gudstjenester i Påsken på Kolbotn Menighetshus.
Skjærtorsdag kl 1100, Langfredag kl. 1100 og 1. Påskedag kl.1100.
v/ Finn Indrebø.

Hjertelig velkommen til en GOD PÅSKE!


Påskens gudstjenester - Kautokeino Bedehuskapell
Kautokeino Bedehus

Påsken 2006

Alle helligdager kl. 1100:

Skjærtorsdag og 2. Påskedag:

Skriftemål og nattverd.

Langfredag: Jesu Lidelseshistorie.

Påskedag: Høytidsgudstjeneste.

1. søndag etter påske,

23. april kl. 1100:

Gudstjeneste i forbindelse med

prestemøte.

Vel møtt til samlinger om

Guds Ord!


Lørdag, April 08, 2006

HAN ER STÅTT OPP - Preken av biskop Børre Knudsen, Den norske kirke i eksil
Han er stått opp


Når en kvinne skal føde, har hun sorg, fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke sin trengsel mer, i glede over at et menneske er født til verden. Slik har også dere sorg nå. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere. (Joh.16,21-22)

Det stod kvinner under hans kors – de samme kvinnene som tidlig om morgenen dro av sted for å salve hans legeme. Det var kvinnene som fant graven åpen og tom. Det var de som hørte englebudskapet. Det var de som ble sendt av sted for å si til disiplene: - Han er oppstanden! De fikk oppleve begge deler: å se ham dø under forferdelige lidelser på korset og å vaske og salve hans legeme før det ble lagt i graven. Og de fikk oppleve det utrolige, fantastiske: Han er oppstanden!
De fikk oppleve fødselens smerte, veene som de gjennomled sammen med Kristus på korset. Og de fikk oppleve at ”barnet var født” – at Juda var Livet. Herren var oppstanden av gravens morsliv, veene var slutt, fødselen var fullbyrdet! Det var derfor det var kvinner ved korset – og særlig den ene som hadde født ham. Hun som virkelig fikk erfare det som Simon hadde sagt til henne ved templet da hun kom med den nyfødte Jesus: Også ditt hjerte skal et sverd gjennomstinge (Luk.2,35). Det var kvinner som var nærmest veene, fordi de var kvinner og visste hva det ville si å føde. Det var kvinner som fant den åpne graven – som fullbrakte fødselen, selvfølgelig. Det var fordi de var Evas døtre. Nå fikk de se oppfyllelsen av det store løftet som Eva hadde fått like etter syndefallet gjennom Guds ord til slangen: Jeg vil sette fiendskap mellom din ætt og kvinnens ætt. Eller som det egentlig står: Mellom din sæd og kvinnens sæd. Og den – kvinnens sæd – skal knuse ditt hode, men du skal knuse hans hæl (1.Mos.3,15).

Ikke mannens sæd – ikke mannens ætt, Adams ætt – men kvinnen var det som skulle føde slangeknuseren. Det var det løftet Eva fikk, og som hele Evas kjønn fikk. En gang skulle frelseren komme, født av en kvinne - uten mann – slik Maria fikk budskap om av engelen:

Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? … Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. (Luk.1,34-35)

Uten å vite det var disse kvinnene til stede da fødselen ble fullbyrdet på korset. Og de forstod kanskje ikke stort mer da de fant den tomme graven med det brutte seglet. Det var jo også en jomfruelig grav, en grav som aldri noen før hadde brukt. Graven hadde Josef fra Arimatea laget ferdig for seg selv. Det var en jomfruelig grav – ingen hadde ligget i den.
Det betyr at den fødsel som Maria fullbyrdet på julaften, den var først virkelig fullbyrdet da Jesus ble overgitt døden og stod opp fra de døde tredje dag. Da først var den nye fødselen fullbyrdet – den fødselen som ikke bare var hans egen, men vår. For én ting er å komme til denne verden – født av en jomfru, et nytt liv i sannheten – en annen ting er å dele dette livet med oss. Slik blir det ikke bare hans, men det blir vårt. Vi blir totalt nye mennesker for Gud, uten synd. For hva gjorde han på korset? Jo, han tok oss på seg. Han tok alt det som var vårt og gjorde det til sitt eget – og tok oppgjøret for det.
Det er dette som er Kristi lidelses hemmelighet: Han ble oss og tok det store oppgjøret for oss. Det var vi som ble korsfestet på Golgata – fordømt. Han døde av det. Og han ble lagt i graven. Vi ble lagt i graven med ham. Det var dommen over våre liv som ble fullbyrdet på ham. Det var vårt gamle liv, det som vi er født til, som knuste ham og la ham i graven. Og det var vi som stod opp med ham på påskemorgen.
Det er derfor vi leser den underlige teksten fra Hosea 6. Dette er det eneste sted i Bibelen der det står klart at oppstandelsen skal finne sted på den tredje dag:

Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har revet i stykker, men han vil også lege oss. Han slo, men han vil også forbinde oss. Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn. (Hos.6,1-2)

Oss!
Ja, det forstår vi. Når vi forstår at det var vi som døde under dommen sammen med Kristus på korset, da kan vi også begynne å fatte at det var vi som stod opp sammen med ham på den tredje dag.
Frikjent!
Frigjort fra all vår synd. På samme måte som Jesus var frikjent. Frikjent og frigjort fra all vår synd. Hadde han blitt liggende i graven, så hadde det vært en dom over oss også: Han hadde ikke klart det. Men da han stod opp fra de døde, stod han opp rettferdiggjort fra alle våre synder. Og dermed stod også vi opp, rettferdiggjort fra alle våre synder.
Om vi bare kunne tro det!

Dette er noe mer enn en død og en begravelse og en oppstandelse. Det er i virkeligheten den nye fødselen. Det er gjenfødelsen! Og dette lille barnet fra Betlehem tok dommen i legemlig skikkelse – for oss. Men det kostet ham livet.
På påskemorgen er det akkurat som om julaften er fullstendig til stede, for nå er jo også vi født til Guds barn – i Kristus. For vi er i ham og han i oss.
I tiden er dette strukket ut. Det skjer gang på gang på gang, utover hele verden hver dag. Mennesker blir satt fri gjennom denne hemmeligheten – gjennom den hellige dåpen og ved troen. Kristi oppstandelse er min oppstandelse, og en gang skal den fullbyrdes på den store oppstandelsesdagen. Men her i vårt jordiske liv ble den allerede gitt som et hellig liv, gitt i troen. – Jeg er oppstanden med deg, Herre, fordi jeg er død på et kors. Og det liv jeg nå lever, det lever jeg i troen på deg.
Man kan si mye om det her – om fødselens smerte, disiplene og kvinnene og dødsriket. Men vi kan ikke komme i et rett forhold til oppstandelsen uten å gå igjennom døden, sorgen og tapet. Jeg må se og føle Kristus pint av min synd og lagt i en grav. Vi forstår det nok ikke fullt og helt. Men til en viss grad lever vi oss inn i det der foran korset. Jeg tror ikke noe menneske kommer til påskemorgens glede uten å ha gått gjennom noe av langfredags kors og pine og sorg. Slik har dere nå sorg fordi jeg går fra dere, fordi dere mister meg, fordi dere får oppleve det forferdelige med korsfestelsen og sviket. ”Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere” (Joh.16,22). Slik kunne Jesus trøste.
Å følge Jesus inn i døden, det er å følge Åndens vei inn i sannheten om seg selv. Det er syndens erkjennelse. For det var min synd som drepte Jesus, og som pinte Jesus. Det var denne synd han tok på seg, og som nå er i graven. Sannheten om meg er slik at skal jeg leve, må Jesus dø. Det er åpenbart gjennom korset. Og først når du kommer dit og takker vår Gud for noe av den seieren, kan du begynne å nyte noe av oppstandelsens hemmelighet: gjennom døden – til livet. Ellers er dette bare en fin tanke, bare et vakkert eventyr, men det gjelder ikke meg. Det er sverdet som går gjennom hjertet. Ikke bare gjennom Marias hjerte, men gjennom vårt hjerte. Du husker hva som skjedde på pinsedagen da Peter begynte å forkynne dette: Det stakk dem i hjertet. ”Slik har også dere sorg nå” (Joh.16,22). Vi kommer ikke utenom det. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere. Det er den eneste varige gleden i dette liv. Det er den varige gleden i det evige liv: at Kristus er oppstanden, og at all min synd og hele min fortid ligger igjen ved hans grav. Det er evangeliet godt og kort. Erfaringen når et menneske kommer inn i dette, er ikke noe som skjedde for lenge, lenge siden, men noe som skjer her og nå.
Over alt hvor korsets evangelium blir forkynt, kommer de som lytter i fødselssmerter, i fødselsveer. De må gråte over sin synd på samme måte som kvinnene måtte gråte over Kristus på korset. Og det er ved Guds nåde at det skjer, for da forberedes den store oppstandelsesdagen. Da kan jeg få lov å tro på mine synders forlatelse. Alt er godt mellom meg og Gud, det er det som skjer. Men vi må inn i fødselen, og på en måte tar den aldri slutt for noen av oss; vi blir aldri ferdige med å forstå dette dypere og dypere, og høre på nytt og på nytt dette evangeliet. Dette må læres hver eneste dag – og litt av oss må dø og legges i graven. Når vi bekjenner våre synder for Gud og tror syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld, da er det daglig påske, og vi står opp med ham til livet.


Preken ved biskop Børre Knudsen, fra hans bok ”Nåden og sannheten”. Gjengitt med tillatelse av Lunde forlag. Den kan anbefales på det varmeste.

Kristi Rognerud