INNHOLD:
Startsiden
Kristianslund Lederartikler
Nyhetsarkiv
Linker
 
PARTIET ABORT-MOTSTANDERNE
Partiets formål
Partiets grunnvoll
Partiets lover
Ledelse sentralt
Ledelse lokalt
Hvordan bli medlem?
Politisk program
Litteratur
 
Redaksjonen
  
  
Søk i nyhetsarkivet
Desember 2001

Onsdag, Desember 12, 2001

Kampen for den sunne lære – hva kan Bibelen lære oss?

Foredrag av Olav Myklebust, formann i For Bibel og Bekjennelse (*)

Uttrykket den sunne lære møter vi i pastoralbrevene som en fast preget terminologi ( 1 Tim 1, 10). Positivt knytter Paulus det til vår Herre Jesu Kristi sunne ord (1 Tim 6, 3; 2 Tim 4, 3; Tit 1, 9; 2, 1). De sunne ord er videre de ord Timoteus har hørt av Paulus. Dem skal han ha til forbilde (2 Tim 1, 13). Stå fast i den tro og kjærlighet og det håp som vi har i Kristus Jesus. Det er å være sunn i troen (Tit 1, 13; 2, 2).

Bakgrunnen for oppfordringen er åpenbart at det verserer usunn og vrang lære. Begrepet sunn fra helsespråket tjener da til å fremheve det som bygger mennesker og menigheter i motsetning til det som ødelegger både for den enkelte og fellesskapet. Det sunne fører til liv. Det usunne til sykdom og død. Det er noen som lever og taler usunt, men det er slett ikke anbefalelsesverdig. Konkret nevner Paulus en rekke personer som sprer slikt. Bl. a. vil Hymenus` og Filetus` tale ”spre seg som koldbrann” (2 Tim 2, 17). Den som farer med en annen lære og ikke holder fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører gudsfrykten til, karakteriseres som hovmodig. Han er bare syk etter diskusjoner og strid. (Tim 6, 3f). Den sunne lære skal da relateres ikke til syke mennesker, slik som dem vi hører om i evangelienes helbredelsesfortellinger. Den sunne lære står i motsetning til det avsporede liv som vranglærernes virksomhet fører til. Frafall og et dårlig liv med tap av kristen integritet er den negative bakgrunnen for talen om den sunne lære. I motsetning til det livsødeleggende ved vranglæren bringer Jesus frelse og et hellig kall. ”Han har tilintetgjort døden og ført liv og udødelighet frem i lyset ved evangeliet.” (2 Tim 1, 9f). Liv og udødlighet er motsetningen til vranglærernes aktivitet.

Paulus skriver derfor til sine medarbeidere Timoteus og Titus og oppfordrer dem til å holde seg til den sunne lære. Det er den de har fått overlevert fra Jesus Kristus, men som de også har hørt av Paulus, nettopp fordi han holder seg til ”vår Herre Jesu Kristi ord.” ”Ha de sunne ord som ditt forbilde” (2 Tim 1, 13). ”Du skal tale i samsvar med den sunne lære” (2 Tim 2, 1). Paulus henviser således til den sunne lære som en fastlagt størrelse. Den er den lære som er overlevert, og som kan brukes for å imøtegå vranglære. Den sunne lære er imidlertid først og fremst den positive lære som menighetene skal bygge sin tro og sine liv på. Den sunne lære går ikke i detalj inn på å motbevise hvert enkelt ledd i vranglæren, men avfeier den kort og godt med at den ikke samsvarer med den lære som er blitt overlevert. Å være sunn i troen vil si å holde seg til den sunne lære, dvs å holde seg til den apostoliske lære som normativ og bindende (Tit 2, 1).

Men Paulus` medarbeidere skal ikke bare tale og lære i samsvar med den sunne lære. De skal også leve i samsvar med den og oppmuntre menighetene til det samme. Paulus beskriver da hvorledes ulike aldersgrupper og kjønn skal ferdes: ”De eldre mennene skal være edruelige, opptre verdig og viselig og være sunne både i tro, kjærlighet og tålmodig håp.” (Tit 2,2). ”Kvinnene skal være lærere i det gode” Det er en interessant formulering at Paulus fremhever at kvinnene skal være lærere – i det gode – ”ikke fare med sladder eller ligge under for drikk, men lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve sømmelig og rent, være gode husmødre og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet.” (Tit 2, 3-5). Denne begrunnelsen er tydligvis en hovedsak for Paulus. Guds ord må ikke bli utsatt for spott på grunn av utsvevende liv. Det dreier seg åpenbart for Paulus om at menn og kvinner skal være med å skape gode fellesskap hvor det leves i felles tro, kjærlighet og tålmodig håp, og hvor hver enkelt har sin viktige rolle å spille. Menn og kvinner skal hver på sin måte være forbilder for de yngre i å gjøre det gode. ”Den sunne lære” er den undervisning og norm som skal demme opp mot den ødeleggende påvirkningen fra vranglære og avsporet liv. Den som forkynner, og hver enkelt i menigheten har her en felles oppgave i å være et forbilde i gode gjerninger. Fremfor alt skal læren være uforfalsket og båret frem med alvor (Tit 2, 7). Da blir din forkynnelse sunn og uangripelig, og enhver motstander blir til skamme, fordi han ikke har noe vondt å si om oss.”

Det er klart at Paulus her fremholder et liv i gode gjerninger som fundamentalt viktig for troverdigheten og respekten for det kristne budskap. Det betyr ikke syndfrihet, men at det må være samsvar mellom liv og lære. Dersom man ikke selv etterstreber å leve et liv i gode gjerninger, vil det også gå ut over den veiledende oppgave en har – både som kvinne og som mann overfor den yngre generasjon.

Paulus forutsetter at det som er sunt, er kjent, og at den enkelte i fellesskapet vet hva som er gode gjerninger. Det er også forutsetningen når Paulus sier at enhver motstander skal bli til skamme, fordi han ikke har noe vondt å si om oss. Når det gode gjøres, er det gode så innlysende at det er ”latterlig” å tale vondt om det.

Paulus gir ingen utførlig beskrivelse av vranglæren. Den er i liten grad tematisert. Den omtales med negative betegnelser og avvises kontant uten at apostelen setter inn noen inngående teologisk argumentasjon. Han bruker polemiske stilformer som konkretiserer hva som strider mot den sunne lære. Det dreier seg i pastoralbrevene i høy grad om livsførsel, ikke om teori, men om praktisk og konkret livsholdning og livsførsel både på det religiøse område og i forholdet til medmennesker. Paulus vender seg mot en gruppering som fortsatt tilhører menigheten og er aktiv innenfor denne. Han taler om ”noen” eller visse folk som Timoteus skal forby å fare med annen lære (1 Tim 1, 3. 6). Noen har lidd skipbrudd på troen (1 Tim 1, 19). De holder seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter (1 Tim 4, 1; 6, 10; 6, 21). Paulus navngir også enkelte fremstående representanter: Hymenus, Aleksander og Filetus som er offensive med sin lære (1 Tim 1, 20; 4, 14). De har tydeligvis en del fremgang: Deres ord vil spre seg som koldbrann (2 Tim 2, 17). De opptrer ikke bare i forbindelse med menighetssamlinger, men går også inn i hjemmene. Det kan se ut som om enkelte kvinnegrupper har vært mottagelige (2 Tim 3, 6f). I brevet til Titus sies det at hele familier blir fordreid gjennom deres lære (Tit 1, 11). Deres opptreden er båret av en sterk pågåenhet. Ikke minst merkes den når de vil undervise i lovspørsmål (1 Tim 1, 6f). Deres opptreden har adskillig innvirkning på deler av livet i menigheten og i hjemmene. Det dreier seg i Paulus øyne om mennesker med alvorlige læremessige og moralske defekter. Bildet som tegnes av deres moralske liv, er markert negativt. Motsetningen til dem er nettopp den sunne lære som Paulus innledningsvis beskriver også med klar tilknytning til loven. Denne karakteriserer Paulus som god (1 Tim 1, 8). Vi vet at loven er god, så sant den brukes etter sin hensikt. Loven er et bolverk, et forsvar mot alt det som strider mot den sunne lære. Loven setter en grense, ikke for den rettferdige, men for lovbryteren. Den markerer noe som lovbrudd og gir retningslinjer for å skjelne mellom rett og galt. Den viser hva som er av Gud, og hva som er synd, og som man skal holde seg borte fra.

Det er ikke sikkert at Paulus her direkte beskriver motstanderne, men i 1 Tim 1, 10 nevner han ugudelige folk uten respekt for det hellige, verdslige, slike som slår sin far eller mor, mordere, menn som driver hor eller har utuktig omgang med menn, slavehandlere, løgnere og slike som sverger falskt, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære. Denne listen betyr ikke at Paulus har gitt en utfyllende beskrivelse av alt som strider mot den sunne lære. Han nevner konkrete og tydelige eksempler fra det moralske området på det som strider mot loven og som loven karakteriserer som usunt. Når vi tenker nøyere etter, gjør han ikke annet enn å omskrive og konkretisere hovedlinjer i de ti bud. Ugudelige og uten respekt for det hellige, vil si at de er uten respekt for Gud (gudsfrykt) og hans ord. De som slår far eller mor, krenker foreldrebudet. Mordere krenker budet om ikke å slå i hjel. Menn som driver hor eller har omgang med menn, bryter ”ekteskapet”. Slavehandlere er folk som stjeler (mennesker). Paulus knytter her trolig til en gammel jødisk tolkningstradisjon som fremhever at forbudet mot å stjele primært dreier seg om å stjele mennesker. Løgnere avlegger falsk vitnesbyrd. Resten sammenfatter Paulus i – ”og hva det ellers måtte være.”

Dette er sikkert ikke en direkte skildring av motstanderne, men viser ulike trekk som følger av en usunn levemåte som på ett eller flere punkter er antinomistisk, d.v.s. som bryter med Guds gode vilje, slik den kommer frem i Guds bud. Når Paulus her fremholder den sunne lære som motsetning, er det ikke fordi han har kommet frem til et nytt og senere stadium i etisk tenkning. Han gjør ikke annet enn som kristen jøde å fastholde loven som det gode og samfunnsbyggende fundament for et sunt fellesskap mellom mennesker i hedenske omgivelser. De som mangler respekt for det hellige, forkaster de retningslinjer som slik er satt opp for Guds folk. De vil være lovlærere, men forstår verken det de selv sier eller de spørsmål de uttaler seg så selvsikkert om (1 Tim 1, 7). Paulus taler om lovlærere i den betydning at de vil lære en annen lov enn den som Gud har gitt, for at vi skal holde oss til den.. De kaller seg lovlærere, men er det slett ikke, er Paulus sitt poeng. I Tit 1, 10f sier han at de farer med tomt snakk og fører folk vill. Det kontante råd Paulus gir til Titus, er at han må stoppe munnen på dem, for de fører ulykke over hele familier når de for egen vinnings skyld sprer sin forkastelige lære. Andre steder sier Paulus at en skal forsøke å tilrettevise en vranglærende person (hairetikos anthropos) en eller to ganger. Om dette ikke fører fram, oppfordrer Paulus til å vise ham fra seg (Tit 3, 9f; 1 Tim 4, 7). Tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal man ikke begi seg inn på (2 Tim 2, 23) ”En Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle. Han skal være en god lærer, selv kunne tåle ondt, og med mildhet vise til rette dem som sier imot. For kanskje vil Gud en gang gi dem omvendelse, så de lærer sannheten å kjenne. Da kan de våkne av rusen og komme seg ut av snaren som djevelen har fanget dem i, så de må gjøre hans vilje.” (2 Tim 2, 24-26). Det er en bevisst strategi i pastoralbrevene å styre utenom vranglærerne (1 Tim 6, 20; 2 Tim 2, 16). Det avgjørende virkemiddel i Timoteus` og Titus` tjeneste skal være å holde frem ”den sunne lære”, styre sin tale etter ”sannhetens ord” og ta vare på kristen integritet i sitt liv. Om en tilsynsmann sies det: ”Han må holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot” (Tit 1, 9) (Jfr. 2 Tim 2, 15).

Målet for Paulus er kjærlighet som springer fram av et rent hjerte, en god samvittighet og en oppriktig tro (1 Tim 1, 5). Ingen ting av dette er mulig uten samtidig å fastholde gyldigheten av Guds bud. Kjærlighet som springer ut av et rent hjerte, forutsetter at Guds gode vilje respekteres. Det forutsetter hengivenhet til Guds gode vilje. En god samvittighet forutsetter samviten med Gud, at man deler kunnskap med Gud om hva som er godt og rett og om nåden i Kristus Jesus. Oppriktig tro forutsetter tilslutning til at det Gud har sagt, er sant og står fast. For hvis Guds gode vilje ikke står fast, hvordan kan en da tro at evangeliet, - Guds gode løfte og tilsagn om frelse, - står fast? Når Paulus derfor fremholder den sunne lære som rettesnor, taler han i samsvar med evangeliet. ”Dette sier jeg i samsvar med evangeliet om den salige Guds herlighet, det som er betrodd meg.” (1 Tim 1, 11). Også budene er et uttrykk for Guds herlighet og gudskunnskap som Gud vil skal fylle hele jorden.

Men kampen for den sunne lære innebærer naturligvis mer. Den består i å holde fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører gudsfrykten til (1 Tim 6,3). Noe av det første Paulus fremholder er at Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere (1 Tim 1, 15). Det går direkte tilbake på Jesu egne ord om at han var kommet for å kalle syndere (Matt 9, 13) og gi sitt liv som en løsepenge for mange (Matt 20, 28). Paulus fremstiller seg selv som den største av syndere. Han hadde forfulgt Jesus Kristus. Når han fikk barmhjertighet, var det for at Jesus Kristus først skulle vise hele sin tålmodighet på ham, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro og få evig liv. (1 Tim 1, 16). Tanken er vel at når Jesus viste slik tålmodighet med ham og ga ham som var en forfølger, barmhjertighet, så viser det Guds vilje til å komme alle syndere i møte. Den sunne lære inneholder videre bekjennelse til Jesus som konge i evighet. Han er den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud som tilkommer pris og ære i all evighet (1 Tim 1, 17). Den sunne lære opphøyer Jesus Kristus som Herre og Gud.

Dette budskapet er det verd å kjempe for. Paulus kaller kampen for ”den gode strid” (1 Tim 1, 18). Det sunne evangelium skal ledsages av den gode strid. Den skal skje i tro og med god samvittighet. For dens mål er det som er rett og godt for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne (1 Tim 2, 4f). Det budskap om Gud som Paulus bærer frem, er den klassisk jødisk-kristne tro: ”Det er èn Gud og èn mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som løsepenge for alle. Slik var hans vitnesbyrd da tiden var inne, og for det er jeg satt til herold og apostel. Dette er sant, jeg lyver ikke. Jeg er en lærer for folkeslagene i tro og sannhet.” (2 Tim 2, 5-7). Kampen for dette evangelium er den gode strid som skal skje i tro og med god samvittighet. Den har verdensvid rekkevidde.

Den vranglære Paulus og hans medarbeidere avgrenser seg mot, synes å ha hatt gnostiske og asketiske drag. (1 Tim 4, 1-4). Den er en form for gnostisisme (1 Tim 6, 20f). Den gir seg ut for å være en form for høyere erkjennelse, men er det slett ikke. Det asketiske som konkret kommer frem, er at de forbyr folk å gifte seg og påbyr å holde seg borte fra mat. (1 Tim 4, 3). Det var tydeligvis en form for askestisk livsstil som står i et negativt forhold til det skapte og til det å leve i skaperordninger. Paulus fremholder mot dette svermeriet at all Guds skapning er god, og ingen ting er forkastelig når det mottas med takk. Det blir helliget ved Guds ord og bønn (1 Tim 4, 4f).

De avvik med forbud mot ekteskap og å danne familier med barn som vi her aner konturene av, gjør det mer forståelig hvorfor Paulus i flere av de formanende avsnittene fokuserer på spørsmål som har med familieliv å gjøre. Kirkens embetsbærere pålegges å leve i monogame ekteskap (1 Tim 3, 2.12; 5, 14; Tit 2, 4f). Kvinnene formanes til å leve som kristne i rammen av ekteskapet. De skal være gode hustruer. De skal føde barn, og de skal lære opp sine døtre ved å være gode forbilder (1 Tim 2, 15; 5, 14; Tit 2, 3f). Dette står som en motvekt mot vranglæren som truet med å oppløse det sosiale fellesskapet, og som forbød å gifte seg. Dette berørte naturligvis alle, men særlig kvinnene og deres selvforståelse i en familiær sammenheng.

Konfrontasjonen med den familieoppløsende vranglæren førte til at Paulus la stor vekt på at de som skulle være tilsynsmenn og diakoner også måtte ha et ryddig forhold til familieliv. En tilsynsmann skal være uklanderlig, èn kvinnes mann (1 Tim 3, 2). Han skal kunne lede sitt hus på en god måte. Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?, spør Paulus (1 Tim 3, 5). Også om diakonene sies det at de skal være èn kvinnes mann, og de skal lede barn og familie på en god måte (1 Tim, 3, 12). Alle disse forordninger hører med til den sunne lære. Paulus vil at hans medarbeidere skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. (1 Tim 3, 15). Både hustavlene og organiseringen av tjenestene i menigheten skulle tjene til å verne om den sunne lære. I motsetning til det tomme snakk, og det som vranglærerne fremfører, skal både den enkelte og menighetslederene øve seg i gudsfrykt. Gudsfrykt med nøysomhet er et uttrykk som stammer fra pastoralbrevene (1 Tim 6, 6). ”Gudsfrykten har løfte både for dette liv og for det som kommer. Dette er et troverdig ord, vel verd å ta imot. Derfor er det vi arbeider og strider. Vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er alle menneskenes frelser, men først og fremst de troendes. Dette skal du pålegge og lære!” (1 Tim 4, 8-11)

Bibelen er full av beretninger om mennesker som farer vill. Israels folk gikk seg vill under ørkenvandringen, fordi de satte Guds bud til side og drev avgudsdyrkelse. Jesus syntes inderlig synd på folket, fordi de var som får uten hyrde. De var som villfarne får, og han gikk for å oppsøke det som var fortapt. Paulus sier at mennesker byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor skaperen. (Rom 1, 25). Villfarelser og etterfølgende elendighet er intet nytt under solen. Vi skal ikke forundres over at mennesker også i vår tid går seg vill. De som leder vill er avguder (Am 2, 4), falske profeter (Jer 23, 32), troløse konger (2 Krøn 33, 9) og leiesvenner (Joh 10), for å nevne noen. Disse er røvere som fører i ulykke og fortapelse. Derfor er det nødvendig å bli frelst. Derfor er det nødvendig at det stadig på ny gis hyrder og lærere som verner og frir hjorden fra rovdyrenes herjinger. Et grunnleggende godt forhold til Gud og mennesker kan bare utvikles der hvor det er gode hyrder som har hjordens beste for øye, og som veileder den i samsvar med Bibelens sunne lære. Verden og menneskers liv er fullt av svermerier og villfarelser. Mange kastes hit og dit og lar seg drive med vinden fra enhver lære. De blir bytte for menneskenes falske spill og villfarelsens listige kunster (Ef 4, 14). Paulus har hatt dyp innsikt i menneskers evne til falskt spill. Men faren består ikke bare i å bli bedradd av andre. Det er også mulig å bedra seg selv (1 Kor 3, 18; 1 Joh 1, 8). Den sunne lære er derfor uomgjengelig nødvendig. Bare ved å holde oss til den, kan vi være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Fra ham kommer hele legemets vekst. For oss som kristne gis det intet annet sannhetskriterium enn Jesus Kristus.

Den endegyldige demonstrasjon av den hele og fulle sannheten ligger i fremtiden når Jesus Kristus kommer i herlighet. Det betyr ikke at vi ikke har noen sannhet å holde oss til, men den hele og fulle sannheten ligger i fremtiden når Jesus Kristus kommer i herlighet. Den tid vi lever, skal vi kjempe for sannheten, slik den er åpenbart for oss gjennom Jesu ord og gjerning. Vi skal holde fast ved den sunne lære som er overgitt oss gjennom det apostoliske ord. Men vi skal være på vakt, så vi ikke faller ut av vår faste stand. ”La dere ikke rive med og bli ført vill av mennesker uten noe holdepunkt.” (2 Pet 2, 17-18). Vi skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Ham tilhører æren, nå og i all evighet! Amen (2 Pet 2, 17-18). Når Herren kommer, skal han samle de som er atspredt. Han skal gjøre slutt på alt som heter bedrag (2 Tess 2, 8-12; 2 Pet 2). Men inntil da skal vi glede oss over at Guds ord ikke er bundet ( 2 Tim 2, 9).

(* Foredrag holdt i Hannestad bedehus, Østfold 11.11.01)


Tirsdag, Desember 11, 2001

KRISTEN FRAMTID

Partiet KRISTEN FRAMTID er stiftet med Ivar Kristianslund som formann.
Sentralstyret består forøvrig av: Trygve Einar Gjerde, Per Ola Hovd, Stein Henriksen og Svein Brattgjerd.
Partiet ble stiftet på Bildøy ved Bergen den 27. oktober i 2001.
Stifterne er flere tidligere sentrale tillitsmenn i Kristent Samlingsparti.

Hovedårsaken til at vi undertegnede, som tidligere fylkesformenn, gikk ut av Kristent Samlingsparti - var at KS, etter landsmøtet 2001, avvek mer og mer fra Bibel og Grunnlov som partiet var forpliktet på, . Vi ønsker derimot å stå for Bibel og Grunnlov selv om vi skulle komme i konflikt med tidsånden og moderne tankebygninger.

De videre grunnene til at vi forlot Kristent Samlingsparti er disse:
1. Ulikt syn på Bibelens lære om forholdet mellom menn og kvinners oppgaver i hjem, menighet og samfunn.
2. Den ting at partiledelsen i KS ikke rettet seg etter partiets statutter i sin måte å lede partiet på.
3. En etter vårt syn ukristelig måte å behandle den forrige formannen Ivar Kristianslund på. Det var han som først og fremst hadde bygget opp partiet til det det var sommeren 2001. Han hadde nedlagt flere års hardt arbeid og store økonomiske midler for å skaffe oss et godt kristent politisk redskap i kampen for Norges fremtid. Likevel har han ikke fått den ringeste takk for det, men tvert om blitt gjenstand for en meget stygg forfølgelse i full offentlighet, hvorpå fungerende KS-formann Nandrup til slutt dro Kristianslund fram for verdslig domstol. Dette er klart ukristelig ut fra 1.Kor. 6, 1-8.

Vi anbefaler herved Kristen Fremtid (KF) overfor alle oppriktige kristne. De som ønsker å slutte seg til dette nye partiet, bes sende sin innmelding til partiets ledelse.

Per Ola Hovd, Nord-Trøndelag; Svein Brattgjerd, Buskerud; Ole Chr. Føre, Nordland; Oddvar Berge, Aust-Agder; Stein Henriksen, Vest-Agder; Hans Kvam, Sogn og Fjordane